19jan2018

Fremskritt – eller et steg til siden?

I hele min levetid har verden blitt preget av fremskritt – gode produkter og løsninger som skal gjøre hverdagen enklere og der verden har blitt mer tilgjengelig og ikke minst «mindre». Samfunnsendringer smyger seg i sneglefart inn i livene våre til vi en dag tar et tilbakeblikk og lurer på «oj når (og hvordan) skjedde dette?» Matsvinn, forsøpling, avfallsmengde, miljøgifter er ord innenfor min sektor som er aktuelle i dag, men ikke for 50 år siden. De er en konsekvens av dette noe, og spørsmålet jeg stiller meg er hva mista vi på veien? 

«Best før, men ikke dårlig etter» er et virkemiddel mot å kaste spiselig mat, fordi mange ser på holdbarhetsdato når de kaster mat. Kunnskapen om matens holdbarhet er tydeligvis altså borte hos folk flest!  Emballasje er et annet problem, og svært mange abonnenter ble sjokkert over mengden plast når vi i LAS begynte med utsortering av emballasjeplast fra husholdning. En klar indikator på forbrukersamfunnet. I min ungdom var det rørt jordbær fra egen hage og potetåker måtte jo alle ha. En liten digresjon er faktisk at å plukke poteter er et flott barndomsminne – alle store og små i aksjon på åkeren og plukket poteter – rare former, den største poteten (og den lengste meitemarken). På hvor mange arenaer samles tre generasjoner i fellesskap i dag, når man ser bort fra kaffebesøk og julemiddag? Og hadde ikke dette fellesskapet en verdi?

Tilbake til husholdningens egen matproduksjon; har man et egnet sted i huset for å oppbevare større mengder hjemmelaget og selvdyrket i dagens byggestil? Neppe, og like aktuelt; har man kunnskap til å foredle maten? Fermentering, raking, hermetisering, safting, sylting eller røyking…..vet jeg egentlig mindre om enn word og excel. Og det viktigste årsaken er ikke at jeg ikke kan, det er heller ikke viljen det står på – det viktigste er faktisk at man ikke har tid i en hektisk hverdag. En hektisk hverdag hvor de fleste av oss går på jobb for å tjene penger til å kjøpe den maten vi ikke har tid til å lage! Ferdigmat, halvfabrikat eller råvarer, uansett – det kommer i engangsemballasje, som samfunnet egentlig ikke vil ha! Dette var selvsagt satt litt på spissen, men poenget er der. Heldigvis skimter vi en trend i min generasjon der mange ønsker å lære hvordan man lager mat fra bunnen og gammel matkunst blir holdt i hevd. Det er ennå et langt lerret å bleke.  Når man derimot vet hvor maten kommer fra og hvor mye arbeid som skal til for å dyrke den, da tror jeg man får en helt annen respekt for maten og man kaster ikke like gjerne spisbar mat.

Vi kjenner historien; eksempelvis den «fantastiske» PCB’n med alle de «fantastiske» egenskapene! Polyklorerte bifenyler – som hadde oversett bakside! Den kan føre til svekket immunforsvar hos mennesker, noe som kan øke mottakeligheten for infeksjoner og sykdommer. Ulike PCB-forbindelser kan skade nervesystemet, gi leverkreft og skade forplantningsevnen. Fostre og spedbarn er mest følsomme for påvirkningen…PCB har negativ innvirkning på menneskets læringsevne og utvikling. Ennå i dag sliter vi med høye nivåer av PCB i naturen vår, sukk.

Hvem er det de/vi lytter til når man tror det greit f.eks å putte hormon forstyrrende stoffer i kosmetikk, bruke mikroplast i tannkrem, lage klær med farlige stoffer, igjensette søppel utenfor glass- og metallemballasjecontainere som skaper forsøpling, brenne «søppel» som vil frigi miljøgifter og kaster gatekjøkkenemballasjen ut av bilvinduet som skaper mer forsøpling?

Hva er det vi mister på veien? 
Den verden vi forvalter, hva er det du vil gi videre til neste generasjon? Det sies at en sønn/datter ikke alltid hører etter hva du sier de skal gjøre,… men de observerer hva du gjør og vil med stor sannsynlighet tilegne seg lærdom som de vil bruke i lignende situasjoner.  Og utfordringen handler kanskje ikke egentlig om at vi har hjelpemidler som telefon, biler, laptop, emballasje og ferdigmat, men hvordan man (for-)bruker dem! Tro meg, jeg trives med mange spennende arbeidsoppgaver i jobben min, og kunne absolutt ikke tenkt med å bytte til hjemmeværende selvhushold. Jeg heier derimot på de bønder og fiskere som lever av og nært naturen – og forvalter tradisjoner og kunnskap, og sørger for kortreist mat. Så håper jeg politikere legger til rette for det. For min del tar jeg heller et skippertak før jul med hjemmelaget, og til vårs skal jeg sette poteter i den  3 m2 store potetåkeren jeg har – fordi jeg vil – og ikke fordi jeg må!

 

Ha en nydelig dag – vær snille med hverandre. Og tenk etter hva som bring deg verdi 🙂

 

Monica

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Se alle CUL-partnere som støtter arbeidet